Bare vær deg selv så går det nok bra!

Dette hører jeg ganske ofte rundt meg. Et velmenende råd til de vi er glad i. Men hva vil det si å være seg selv?

Hva når vi ikke vet hvordan vi skal være oss selv?

Hva når vi f.eks. er så vant til å tilpasse oss det vi tror de andre vil ha av oss/ forventer av oss at vi ikke helt vet hva det vil si å “være meg selv”?

Jeg fikk en (av mange!) aha opplevelser da jeg studerte til å bli terapeut. Jeg lærte at vi blir til i møte med hverandre. At “meg selv” ikke er noe statisk og bestandig som jeg har med meg i alle mine relasjoner og situasjoner gjennom livet. Jeg blir meg i møte med mine omgivelser. Jeg påvirker og blir påvirket i alle mine relasjoner og situasjoner. Jeg spiller f.eks. ut en versjon av meg i møte med venninnene mine og en annen versjon av meg med foreldrene mine. En kjær kollega har et godt bilde på dette; Adlers vase med de mange ansiktene. Jeg er den samme vasen, men viser ulike ansikter i ulike situasjoner og relasjoner.

Jeg skulle forklare dette for noen lærere som jeg kurset i sosial og emosjonell kompetanse og hadde tenkt å bruke dette bildet med vasen for å prøve å gjøre dette forståelig. Men den metaforen som trengte seg på var et piano. Med min musikkbakgrunn er det kanskje ikke så rart. Hvis jeg sammenligner meg selv med et piano, så har jeg mange tangenter- både hvite og svarte, mørke og lyse. Jeg kan spille vart og følsomt og jeg kan hamre i vei i forte fortissimo. Jeg kan spille alene, med en hånd eller to og jeg kan spille sammen med flere. Jeg kan spille andres sanger og jeg kan spille egne sanger. Og jeg er fremdeles det samme pianoet.

Jeg spiller på noen tangenter sammen med kjæresten min, og på andre alene i møte med naturen. Samspillet med enkelte kan bli stakkato og stivt. Og noen ganger blir jeg usikker på om min musikk er velkommen eller bra nok. Da kan jeg lure på om de i det hele tatt ønsker å spille sammen med pianoet mitt- eller om de heller ville hatt en elgitar….I slike situasjoner kan jeg bli taus og la de andre spille solo. Sammen med atter andre spiller jeg i vei og byr på meg selv. Bruker store deler av registeret mitt og nyter å høre den andres toner møte mine. Da kjenner jeg at livet føles rikt og meningsfullt. Når jeg “finner tonen” i relasjoner der vi gir hverandre rom og støtte, og der vi har varhet for hverandres små særpreg. Sammen med livets medspillere erfarer jeg altså meg på utallige måter. Så «bare vær deg selv» er ikke «bare bare» slik jeg ser det…

I samtaleterapi handler det ofte om klienters lengsel etter å spille på et større register i seg selv i møte med sine omgivelser.

Da kan vi undersøke nærmere hvem han/hun blir i møte med ulike situasjoner. Og ofte kan denne kunnskapen hjelpe dem til lettere å kunne ta valg som støtter dem i å spille de sangene de ønsker på de måtene DE har behov for i livets symfoni.

Anne