Illustrasjon: Lisa Aisato: «God nok»

De siste årene har jeg jobbet mye med selvfølelse og selvtillit. Både i eget liv, og som profesjonell. Jeg har i perioder i livet hatt god selvtillit på mange områder, men likevel hatt lav selvfølelse. I terapirommet møter jeg jevnlig klienter som vet de er dyktige på mange områder i livet sitt, men som likevel sliter med lav selvfølelse.

Selvfølelse og selvtillit er to begreper som ofte blir brukt om hverandre. De kan imidlertid bety litt forskjellige ting og det ene kommer ikke nødvendigvis naturlig etter det andre.

Grovt sett kan vi si at forskjellen på selvtillit og selvfølelse er følgende: Selvtillit handler om tankene vi har rundt det vi gjør. Tilliten vi har til at vi mestrer ulike ferdigheter. Vi kan f.eks ha god selvtillit i å spille håndball, og ikke ha så god selvtillit i matematikk.

Selvfølelse handler om å være. Å tenke og føle at jeg er god nok som jeg er. At jeg har verdi som meg, uavhengig av hva jeg presterer. Selvfølelse handler om hvorvidt jeg er glad i meg selv som jeg er, både med gode og dårlige egenskaper. Det er ganske vanlig å ha god selvtillit i enkelte fag på skolen eller i jobben, men ha en lav selvfølelse likevel. Mange kan være usikre på om de har verdi når de ikke presterer på topp. Eller føle at verden raser sammen om de har gjort en feil.

I terapirommet jobber jeg både med å utforske selvtillit og selvfølelse. Når vi jobber med lav selvtillit handler det ofte om urealistisk høye krav til egne prestasjoner. Mange har lav selvtillit på områder de mestrer forholdsvis godt. De sammenligner seg med de aller beste og kommer til konklusjonen at» jeg er ikke dyktig nok,  jeg er ikke smart nok i mitt fagfelt,  jeg jobber altfor seint, de kommer snart til å oppdage hvor faglig udugelig jeg egentlig er». Dette skaper mye stress i arbeidssituasjonen. Da utforsker vi forventningene, både klientens egne og det de tror er de andres forventninger.

Ofte jobber vi med det å tåle seg selv med både det en mestrer og det en enda ikke har lært seg. Å gi seg selv et handlingsrom der det er lov å ikke kunne alt, å spørre om hjelp, å være i utvikling og stadig læring. At å være profesjonell ikke trenger å bety å være perfekt og vite svaret på alt.

Og ofte oppdager vi at det er forventningene vi lager til oss selv som er den største utfordringen. At den indre kritiker kan være lammende streng.

Når vi jobber med selvfølelsen i terapirommet handler det ofte om å ta egne følelser og behov på alvor. Å bli sett og møtt som den en er, ikke bare ut fra det en gjør. Å være verdifull som menneske også når en ikke kan prestere av ulike grunner. Det å være arbeidsledig eller sykemeldt kan være svært utfordrende for selvfølelsen. Da kan vi være ekstra sårbare for å begynne å tenke negative tanker om oss selv: «Jeg er ikke god nok,  jeg bidrar ikke med noenting,  jeg skuffer alle» osv.  Da kan vi f.eks utforske hvem er jeg når jeg ikke kan presterer på topp? Når jeg trenger å hvile? Når jeg sier nei til de rundt meg? Har jeg verdi som meg? Også når jeg er syk? Også når jeg ikke innfrir egne og andres forventninger?

Min erfaring er at når vi styrker selvfølelsen, står vi sterkere i motgang. Med en trenet selvfølelse er det lettere å praktisere indre vennlighet og å sette gode grenser for seg selv.

Jeg liker Lisa Aisatos bilde så godt. Det henger på venterommet mitt for å minne meg selv og mine klienter om at vi er mer enn gode nok som vi er. Og om det ikke føles slik så går det an å få hjelp til å styrke både selvtillit og selvfølelse. Det å bli sett og møtt og tålt av min tearaput  i en vanskelig periode i mitt liv er noe av det som har styrket min selvfølelse mest av alt.

Anne