kunstner: Lisa Aisato
Selvfølelse og selvtillit
av

Illustrasjon: Lisa Aisato: «God nok»

De siste årene har jeg jobbet mye med selvfølelse og selvtillit. Både i eget liv, og som profesjonell. Jeg har i perioder i livet hatt god selvtillit på mange områder, men likevel hatt lav selvfølelse. I terapirommet møter jeg jevnlig klienter som vet de er dyktige på mange områder i livet sitt, men som likevel sliter med lav selvfølelse.

Selvfølelse og selvtillit er to begreper som ofte blir brukt om hverandre. De kan imidlertid bety litt forskjellige ting og det ene kommer ikke nødvendigvis naturlig etter det andre.

Grovt sett kan vi si at forskjellen på selvtillit og selvfølelse er følgende: Selvtillit handler om tankene vi har rundt det vi gjør. Tilliten vi har til at vi mestrer ulike ferdigheter. Vi kan f.eks ha god selvtillit i å spille håndball, og ikke ha så god selvtillit i matematikk.

Selvfølelse handler om å være. Å tenke og føle at jeg er god nok som jeg er. At jeg har verdi som meg, uavhengig av hva jeg presterer. Selvfølelse handler om hvorvidt jeg er glad i meg selv som jeg er, både med gode og dårlige egenskaper. Det er ganske vanlig å ha god selvtillit i enkelte fag på skolen eller i jobben, men ha en lav selvfølelse likevel. Mange kan være usikre på om de har verdi når de ikke presterer på topp. Eller føle at verden raser sammen om de har gjort en feil.

I terapirommet jobber jeg både med å utforske selvtillit og selvfølelse. Når vi jobber med lav selvtillit handler det ofte om urealistisk høye krav til egne prestasjoner. Mange har lav selvtillit på områder de mestrer forholdsvis godt. De sammenligner seg med de aller beste og kommer til konklusjonen at» jeg er ikke dyktig nok,  jeg er ikke smart nok i mitt fagfelt,  jeg jobber altfor seint, de kommer snart til å oppdage hvor faglig udugelig jeg egentlig er». Dette skaper mye stress i arbeidssituasjonen. Da utforsker vi forventningene, både klientens egne og det de tror er de andres forventninger.

Ofte jobber vi med det å tåle seg selv med både det en mestrer og det en enda ikke har lært seg. Å gi seg selv et handlingsrom der det er lov å ikke kunne alt, å spørre om hjelp, å være i utvikling og stadig læring. At å være profesjonell ikke trenger å bety å være perfekt og vite svaret på alt.

Og ofte oppdager vi at det er forventningene vi lager til oss selv som er den største utfordringen. At den indre kritiker kan være lammende streng.

Når vi jobber med selvfølelsen i terapirommet handler det ofte om å ta egne følelser og behov på alvor. Å bli sett og møtt som den en er, ikke bare ut fra det en gjør. Å være verdifull som menneske også når en ikke kan prestere av ulike grunner. Det å være arbeidsledig eller sykemeldt kan være svært utfordrende for selvfølelsen. Da kan vi være ekstra sårbare for å begynne å tenke negative tanker om oss selv: «Jeg er ikke god nok,  jeg bidrar ikke med noenting,  jeg skuffer alle» osv.  Da kan vi f.eks utforske hvem er jeg når jeg ikke kan presterer på topp? Når jeg trenger å hvile? Når jeg sier nei til de rundt meg? Har jeg verdi som meg? Også når jeg er syk? Også når jeg ikke innfrir egne og andres forventninger?

Min erfaring er at når vi styrker selvfølelsen, står vi sterkere i motgang. Med en trenet selvfølelse er det lettere å praktisere indre vennlighet og å sette gode grenser for seg selv.

Jeg liker Lisa Aisatos bilde så godt. Det henger på venterommet mitt for å minne meg selv og mine klienter om at vi er mer enn gode nok som vi er. Og om det ikke føles slik så går det an å få hjelp til å styrke både selvtillit og selvfølelse. Det å bli sett og møtt og tålt av min tearaput  i en vanskelig periode i mitt liv er noe av det som har styrket min selvfølelse mest av alt.

Anne

 

Bare vær deg selv så går det nok bra!

av

Dette hører jeg ganske ofte rundt meg. Et velmenende råd til de vi er glad i. Men hva vil det si å være seg selv?

Hva når vi ikke vet hvordan vi skal være oss selv?

Hva når vi f.eks. er så vant til å tilpasse oss det vi tror de andre vil ha av oss/ forventer av oss at vi ikke helt vet hva det vil si å «være meg selv»?

Jeg fikk en (av mange!) aha opplevelser da jeg studerte til å bli terapeut. Jeg lærte at vi blir til i møte med hverandre. At «meg selv» ikke er noe statisk og bestandig som jeg har med meg i alle mine relasjoner og situasjoner gjennom livet. Jeg blir meg i møte med mine omgivelser. Jeg påvirker og blir påvirket i alle mine relasjoner og situasjoner. Jeg spiller f.eks. ut en versjon av meg i møte med venninnene mine og en annen versjon av meg med foreldrene mine. En kjær kollega har et godt bilde på dette; Adlers vase med de mange ansiktene. Jeg er den samme vasen, men viser ulike ansikter i ulike situasjoner og relasjoner.

Jeg skulle forklare dette for noen lærere som jeg kurset i sosial og emosjonell kompetanse og hadde tenkt å bruke dette bildet med vasen for å prøve å gjøre dette forståelig. Men den metaforen som trengte seg på var et piano. Med min musikkbakgrunn er det kanskje ikke så rart. Hvis jeg sammenligner meg selv med et piano, så har jeg mange tangenter- både hvite og svarte, mørke og lyse. Jeg kan spille vart og følsomt og jeg kan hamre i vei i forte fortissimo. Jeg kan spille alene, med en hånd eller to og jeg kan spille sammen med flere. Jeg kan spille andres sanger og jeg kan spille egne sanger. Og jeg er fremdeles det samme pianoet.

Jeg spiller på noen tangenter sammen med kjæresten min, og på andre alene i møte med naturen. Samspillet med enkelte kan bli stakkato og stivt. Og noen ganger blir jeg usikker på om min musikk er velkommen eller bra nok. Da kan jeg lure på om de i det hele tatt ønsker å spille sammen med pianoet mitt- eller om de heller ville hatt en elgitar….I slike situasjoner kan jeg bli taus og la de andre spille solo. Sammen med atter andre spiller jeg i vei og byr på meg selv. Bruker store deler av registeret mitt og nyter å høre den andres toner møte mine. Da kjenner jeg at livet føles rikt og meningsfullt. Når jeg «finner tonen» i relasjoner der vi gir hverandre rom og støtte, og der vi har varhet for hverandres små særpreg. Sammen med livets medspillere erfarer jeg altså meg på utallige måter. Så «bare vær deg selv» er ikke «bare bare» slik jeg ser det…

I samtaleterapi handler det ofte om klienters lengsel etter å spille på et større register i seg selv i møte med sine omgivelser.

Da kan vi undersøke nærmere hvem han/hun blir i møte med ulike situasjoner. Og ofte kan denne kunnskapen hjelpe dem til lettere å kunne ta valg som støtter dem i å spille de sangene de ønsker på de måtene DE har behov for i livets symfoni.

Anne